#10yearschallenge – tiårsreisen min

Denne #10yearschallenge som har spredt seg rundt på sosiale media hvor man skal dele ett bilde fra 2009 og ett fra 2019, har satt i gang en del refleksjoner hos meg. Akkurat disse ti årene har vært de hardeste ti årene av mitt liv, og jeg står her i 2019 og føler meg bedre enn noen sinne. For nøyaktig ti år siden var jeg 18 år, jobbet som frisørlærling, danset hip hop og drev med cheerleading. Jeg vasket, klippet og farget hår på dagtid, og danset, hoppet og spratt på kveldstid. En mørk skygge hadde for lengst begynt sakte men sikkert å snike seg over meg, men jeg ante på mange måter fred og ingen fare. Lite visste jeg om at jeg to måneder senere ville ha min første innleggelse – innleggelse nummer én av hundreogfemti (nei, det er ikke en overdrivelse, det er den brutale sannheten). Lite visste jeg om at jeg kom til å bli så syk at jeg måtte bo i en kommunal bolig med tilsyn tre ganger daglig fordi helsepersonell måtte følge med at jeg ikke skadet meg selv. Men jeg visste heller ikke hvor fantastisk bra livet mitt kom til å være nøyaktig ti år senere.

Jeg har mange ganger reflektert over hva jeg ville sagt om jeg kunne sendt et brev til meg selv som 10-åring, 15-åring eller 18-åring, eller som 20- eller 23-åring for den saks skyld. Det jeg har konkludert med, er at med den kunnskapen jeg sitter med i dag, nå som jeg vet slutten av historien, så er jeg ikke så sikker på om jeg ville endret på noe som helst om jeg kunne. Alt jeg har vært gjennom, alle de jævlige minuttene av mitt liv. All smerte, all angst. Ensomheten. Alle de stundene jeg har følt meg ensom blant andre mennesker, som et utskudd som ikke hørte hjemme noen plass. Alle dagene jeg ønsket å dø. Alle dagene hvor sinnet og fortvilelsen skapte evige arr i huden min. All skammen over å være i live, skammen over å ikke klare å dø. Skammen over å smile, skammen over å gråte. Depresjonene. Alle disse dagene, minuttene og sekundene, det er dager, minutter og sekunder jeg ikke ville vært foruten. Jeg mener det. Det er disse stundene som har formet meg som person, slik som naturkreftene har formet landskapet. Og det er disse stundene som får meg til å sette så ufattelig stor pris på alt jeg har i dag.

Og hva skulle jeg sagt da? «Hei du, en dag kommer du til å være glad for at du hadde det så jævlig som du har det akkurat nå»? Jeg hadde aldri i verden trodd på meg selv. Jeg hadde sannsynligvis sagt «du forstår ingenting», og jeg hadde selvfølgelig hatt helt rett i det. For depresjoner fungerer ikke sånn. Det er ikke så enkelt at noen bare kan fortelle at det kommer til å gå bra, og så blir det bra, for der og da spiller fremtiden ingen rolle – samme hvor lys den ser ut. Jeg er sikker på at om jeg kunne reist tilbake i tid og gått inn i meg selv som en deprimert 22-åring, ville det gjort like vondt som før, selv om jeg visste hvordan utfallet ville bli.

Men likevel – jeg ville heller ikke endret på noe når jeg ser tilbake på det. For jeg kom meg gjennom det. Min aller største frykt må være å måtte oppleve det en gang til, men jeg er likevel oppriktig glad for å ha de erfaringene jeg har. Hadde jeg reist tilbake til 1998 og fra avstand sett lille Sandra bli mobbet i skolegården, hadde jeg ønsket å fjerne alt det vonde og si at det går bra. Likevel ønsker jeg ikke å fjerne dette minnet fra historien min. Jeg ønsker heller ikke å ta bort de andre vonde opplevelsene som sammen gjorde meg syk, for de formet meg – først til det verre, men så til det bedre etterpå. Kantene var sylskarpe for ti år siden, men de har myknet med årene, og jeg er formet akkurat slik jeg vil være akkurat her og nå.

Sannheten er den at jeg føler meg oppriktig priviligert. Jeg bærer på en bagasje som få andre har, som gir meg ressurser, kunnskap, innsikt, forståelse og styrke, og som gjør meg helt unik. Jeg har ikke en CV full av arbeidserfaring, men faen da, jeg har en livserfaring som få andre kan konkurrere mot. Jeg er solskinnshistorien, den håpløse svingdørspasienten som ramlet inn dørene på Østmarka 150 ganger, men som plutselig aldri kom tilbake. Ikke fordi jeg døde, men fordi løvetannfrøet endelig fikk vann og jeg borret meg gjennom asfalten og reiste meg tilværs. Jeg har drømmen om å bli coach i sikte, og jeg har aldri hatt større tro på meg selv.

Til deg som har det vondt og som tror det er sånn det skal være for alltid. Du som er usikker på om du skal klare å komme deg gjennom morgendagen fordi den er for lang. Jeg vet det ikke hjelper så mye at jeg sier det, men du kommer til å klare deg. Du kommer deg gjennom morgendagen, og du kommer deg gjennom dagen etter også. En dag er det din tur til å reise deg til værs. Jeg vet du ikke vet det, men jeg vet at du klarer det.

Bildet til venstre er tre år gammelt.
Bildet til høyre er tre måneder gammelt.
Forskjellen er tre hundre mil lang.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.