Min heltereise

 

Før Bootcampen i Hellas med studiet mitt på CoachTeam fikk vi i oppgave å skrive en heltehistorie om oss selv, om en gang vi har gått gjennom noe som har vært vanskelig, men kommet ut av det med mye lærdom. Her er min historie:

 

Jeg er 18 år og står klar for å ta fatt på voksenlivet. Endelig er jeg voksen og kan bestemme over meg selv. Jeg kan endelig følge drømmene mine, bli utdannet frisør, flytte til Oslo, bli makeup-artist, finne meg kjæreste og få barn når jeg er 23. Jeg står med saksa i hånda og ser for meg fremtiden min. Jeg skal jobbe med kjendiser, style dem til photoshoots, og så dra hjem til familien min og ha et A4-liv. Nå er jeg 18, danser, fester og ler som de andre vennene mine.

 

Men en mørk skygge sniker seg over meg sakte, men sikkert. Fargene rundt meg forsvinner, de muntre lydene blir stadig mørkere og rytmen i kroppen bedøves gradvis. Humøret blir flatere, kroppen blir tregere og stemmen min blir svakere. Jeg forstår ikke hva det er som skjer med meg, hvorfor jeg ikke er glad, hvorfor jeg ikke klarer å danse som før eller hvorfor jeg er så sliten. Jeg fortsetter å kjøre på. Jobber fullt, og trener 18 timer i uka, gjennomfører NM i cheerleading før jeg noen dager senere finner meg selv i en seng på en lukket avdeling på psykiatrisk sykehus. Jeg visste det ikke da, men dette sykehuset skulle bli det stedet hvor jeg kom til å tilbringe mange år av livet mitt. Her skulle jeg gråte og blø, og oppleve håpløshet og håp og depresjon og latter om hverandre de neste 8 årene. Heldigvis trodde jeg at jeg skulle tilbake i jobb og bli frisør og flytte til Oslo og få barn og leve det A4-livet som var alt jeg drømte om. Legene skulle bare fjerne selvmordstankene mine først.

 

Jeg er 20 år og sitter fast i mørket. Jeg har over 50 innleggelser bak meg og ingen har fjernet ønsket mitt om å dø. Ingen har reddet meg fra dypet. Jeg ligger stadig og kaver naken langt ute i sjøen. Dagene mine blir som å gå over minefelt. Noen dager klarer jeg å gå over uten å treffe mer enn én, kanskje to miner, mens andre dager treffer jeg først én, får panikk og løper rundt i blinde i alle retninger og treffer alle sammen. Jeg er helt villt traumatisert og alle mine sanser er aktivert. En lukt, lyd, smak eller bilde kan trigge monsteret i mitt ubevisste sinn. Alt som minner om tiden før jeg ble innlagt for første gang, kan få hele livet mitt til å rase sammen. Lukten av sjampo og lyden av en saks som klipper er noen ganger alt som skal til før jeg mister all kontroll og prøver å dø. Hodet mitt er som en kjele med popcorn som popper og smeller i ett sett. Ikke popcorn med smør og cheddarpulver, men svart, svidd popcorn. På ett sekund går jeg fra å være rolig til å rase sammen, uten at jeg får med meg hva det var som trigget meg. Jeg ser bare at alt var ok og plutselig ønsker jeg å dø.

 

“Hva har du lyst til å bli”, spør de. “Coach”, svarer jeg. “Jeg har lyst til å lære folk å bli glad i seg selv”, sier jeg, før jeg går og kutter meg opp i rent selvhat. Alle rundt meg følger drømmer, studerer, reiser, får barn, mens jeg sitter fast i mørket. Jeg føler meg som et offer. Hvorfor meg? Hvorfor måtte jeg bli mobbet, hvorfor måtte jeg bli voldtatt? Hvorfor måtte jeg bli syk? Jeg legger meg hver kveld og håper på å våkne frisk i morgen, mens jeg stadig drar meg selv ned selvmedlidenhet og selvhat. Min skjebne var å havne her, og det er her jeg kommer til å være. Jeg bor i en bemannet bolig fordi jeg trenger hjelp til å holde meg i live. Jeg klarer det ikke selv.

 

Jeg er 23 år og får plass i gruppeterapi. Jeg begynner å forstå. Jeg begynner å se sammenhengen mellom ting som tidligere har skjedd, og reaksjoner jeg få nå. Jeg lærer å se hvordan det jeg tenker påvirker det jeg føler og det jeg gjør, og jeg lærer å erstatte tankene med nye. Jeg går gradvis fra offer til fighter, og bearbeider traumer og tilgir alle som har gjort meg vondt. Jeg begynner å akseptere at livet ble som det ble, og et bittelite håp gror i meg og vokser seg større og sterkere. De kraftige nedturene kommer fremdeles, men gradvis skjer det en forandring i meg. Jeg danser oftere på toppen av livet. Noen ganger tar jeg en piruett for mye og ramler hele veien ned, men for hver gang jeg klatrer opp igjen blir sporene etter hendene og føttene mine dypere, og veien opp blir enklere.

 

Jeg er 26 år og passerer innleggelse nr. 149. Etter å ha sultet meg selv i ett år og ingen behandling har fungert, får jeg nok. Psykologen ber meg om å sette meg et mål. Jeg sitter hjemme og tenker, når en gammel drøm blusser opp. Jeg ønsker å lære meg å surfe. Jeg skal til Portugal og surfe sier jeg høyt, og bestiller et ukeskurs og booker fly. Jeg har i mange år knapt turt å reise til andre siden av byen, men nå bestiller jeg meg altså en tur helt alene til Portugal. For å surfe må jeg trene, og for å trene må jeg spise. Så jeg begynner å spise, reiser til Portugal, lærer aldri å surfe på grunn av lyskestrekk, men er lykkelig, kommer hjem, flytter inn i en vanlig bolig, blir selvstendig og psykologen trenger aldri mer å fortelle meg hva jeg bør gjøre. Etter at jeg tar valget om å reise til Portugal tar jeg aldri usunne valg igjen.

 

Jeg er 28 år, har mot alle odds fullført behandling, fullført VGS og jeg er i ferd med å bli coach. Jeg er oppriktig takknemlig for alle vonde stunder jeg har vært igjennom. Det har ført meg dit jeg er i dag, og jeg elsker virkelig det stedet jeg er nå.

44028475_10155595523841922_7294547957032943616_n